Coming to life started writing this script 27.12.05

Scene 1

Act 1

We see an old broken down countryhouse. Its color is faded red. The only flowers to surround the house are a few daisys. A big oak tree is standing not to far from the porch. A swing is attached to it. The American flag, slightly worn, is blowing in the shy wind outside the kitchen window. It's evening and the clouds are heavy and grey. (Zoom slowly in towards the house) suddenly the silence is broken by a loud and terrifeing scream. (zoom in the front door, up the staircase and into a bedroom) a woman is lying on her bed screaming in agony, twitching and sweating. Her two sons stand by the bed, the youngest one, Eric, who's only 15, falls to his knees beside her.

 

Uten tittel.

 

Jeg husker det som om det skulle vært igår. Involler, involler som henger ut av en jentes mage, en jente som var blitt brutalt drept og henger fra et tre. "Bare tenk på kjøttdeig." sa Hannah. Men uansett hvor hardt jeg prøvde så så jeg involler. Jeg ser de den dag idag og, i drømme. Min første skrekkfilm. Rommet rundt meg var mørkt, for man kan jo ikke se skrekkfilm i et lyst rom, sa alltid Hannah. Vinduene var svære og hadde ikke gardiner, og utenfor vinduene som ikke hadde gardiner, var det skog så langt man kunne se. Jeg var 14 og det var påske 1998. Jeg kom meg aldri helt etter den kvelden med involler og jenter som hang fra trær. Tror forresten ikke Hannah gjorde det heller, hun kan fortsatt ikke gå på do alene hvis det er mørkt. Hadde liksom ikke funnet en plass i huet for logikk når vi var 14. Selfølgelig kommer ikke mannen med ljåen og massakrere oss på do, eller om vi går alene en mørk kveld. Men vi hadde ikke plass for logikk. Jeg hadde mange mareritt det året, og mamma sa jeg hadde meg selv å skylde på. Og hun hadde rett. Men som med så mange andre ting i livet, så er det gjort, og uansett hva jeg gjør, så kommer jeg aldri til å oppfinne noe som skrur tiden tilbake. Og godt er vel det egentlig, at man ikke kan skru tiden tilbake. For da hadde vi jo ikke lært av våre feil, og hva slags verden hadde vi levd i da? Hva slags mennesker hadde vi vært? Man kan bli lettere gal av å gå å angre, så jeg har lært meg å glemme, fortrenge eller si ; Jah, da var det vel noe jeg skulle lære da..

....... Oppe på rommet venta en hundrings, od det passet meg utmerket da jeg og jentene hadde tenkt oss på kino. Titanic gikk fortsatt, og nå hadde jeg blitt mobbet i et halvt år for at jeg ikke hadde sett den. Må være den siste personen på jorda som ikke hadde sett den sa Carina. Mente at stammer i afrika sikkert hadde sett den før meg. Så nå bar det nedover mot kinoen. Var vel egentlig bare oss som satt i salen, alle andre hadde jo sett den for et halvt år siden. Carina hadde sett den 4 ganger, Siren 3 og Hanna 3. Jeg sovnet, filmen var oppskrytt og jeg sovnet. Ble vekket av tre irriterte vesener som mente at jeg måtte være den mest tragiske personen i verden. Øynene deres var røde og hovne og sminken var smurt utover ansiktet. De hadde sett den mange ganger og ble fortsatt rørt, men jeg sovnet. Turen hjemover var uutholdelig. De var fornærmet, så grusomt fornærmet at man skulle tro de hadde skrivd, regissert og spillt alle rollene i filmen selv. Jeg blåste luft ut av munnen i protest og gikk resten av vegen hjem alene. Jeg lå lys våken i senga, klokka var litt over 2 og bilder rullet foran øynene mine. Jentenes sure ansikter, og det siste jeg fikk med meg av filmen. Mennesker som hylte og bar seg, som ble skilt fra familie, en båt som sank. En båt som ikke skulle kunne synke, men sank. Så begynte jeg å tenke på min egen dødelighet. Det var skremmende. Å dø. Forskjellige måter å dø på.Drukne,som Jack,flystyrt,sykdom,bilulykke. Det ble for mye for meg, og jeg sovnet, utslitt. Jeg drømte at jeg falt, falt og falt, men det så ikke ut som at det kom til å ta noen ende, det var uendelig langt ned, og jeg falt hele natten.....

 

................Hannah fikk sparken etter 9 dageer, og jeg vant veddemålet. "Ungen var jo et monster! Grein hele tida, fikk lyst til å rive av meg ørene! Og ser jeg noe som i det hele tatt ligner på en teletubbie, klikker jeg i vinkel! Nei, vannrett!" Vi lo og jeg spanderte en is på henne med pengene jeg vant. Var det eneste rette iogmed at det var pga av henne jeg vant de. Hun ble blid i igjen i ca 5 minutter før hun så en mor med en unge som lå på gulvet og skreik og bar seg. "Jeg vil ha den, jeg vil ha den!" Da rant det over for Hannah, Hun stormet bort til ungen og skreik. "Hva FAEN er det du vil ha?" Ungen reiste seg opp og pekte på hyllen. En grønn teletubbie. Vi så på hverandre og begynte å fikle med vesker, hår og jakker. Vi orket ikke tenke på hva som kom. Mord var i blikket til Hannah. "En teletubbie! En teletubbie?? Skal jeg si deg en ting? Teletubbies er noe jævla dritt! Allo allo!!" Hun danset rundt og lagde grimaser. Så så hun på moren. "For din skyld, min skyld, ungen sin skyld, ja for hele verden sin skyld, ikke kjøp den greia til ungen din! Det er vranglære skal jeg si deg! Vranglære! Bare noe noen britiske kødder har finni opp for a tjene masse penger på stakkars barn som de fordummer! Har du hørt de prate eller? Det er jo for faen ikke et språk engang, bare vrøvl for å få ungene til å være søte små babyer noen år lenger. Men for all del, vil du at ungen din skal begynne på skolen og ikke skjønne en jævla dritt, for de eneste orda den kan er Allo og oh oh, so be my guest!" Så snudde hun på hælen og kom triumferende tilbake til oss. Alle øynene så på oss, et hav av øyer og vi stod der. Tre røde lyspærer og en person dratt rett ut av cocoosnest....

One way love    started writing this 26.12.03

Scene 1

Act 1

We see a bed. A man and a woman lay in it. The woman is asleep, the man looks up at the ceeling, then looks at her.

A diner.

Michael : I don't know. It just didn't work out, ok? Can we drop it now?

Allan: I'm not the "drop it type", you know that. I'm just trying to get my head around this Mike. She was so hot! And not regular hot, no no, superhot! And not exactly a rocket surgeon, if you know what I mean. (Winks at Michael)

Michael: Rocket scientist, Allan...

Allan: Poteto, Potato..

Michael: I'd rather drop it, but you'll never let it lie. It's just that I meet alot of women like her, and it always ends up the same way. I don't want to spend the rest of my life with women of her caliber.

Allan: Hold up, hold up bro! The rest of your life? Where is this coming from? Don't tell me your looking for a, shit I can't even get myself to say it (chringes) a..relationship?

Michael: I think I do..want a relationship. With someone who I can have actuall conversations with, you know..

Allan: God, I don't even know you anymore! What braught this on?

Michael: I honestly don't know. I wish it could be simple, I wish that I could just carry on as before, but I just can't.

Allan: I must say, I am shocked and disturbed by this news. So this means no more going out clubbing, poker nights, hanging out with the guys..and (gasps) no more superbowl!!

Michael: Hey, hey! Calm down! I'll still do all those things.Just because I'm in a relationship, I'm not gonna stop doing the things that I normally do!

Allan: Oh, just you wait, once you are in a relationship, you're trapped my friend.Trapped!!

Michael: Oh yeah, I forgott, you're the relationship expert, right?

Allan: Come on Mike, everyone knows this.